Kebnekaise fra Skjomen

I midten av august 1883 startet Charles Rabot fra Elvegård innerst i Skjomen i retning Kebnekaise med til sammen 4 mann, 1 hest, ett telt og litt lite mat. 22. august sto han som førstemann på toppen av Kebnekaise etter å ha gått via Alesjaure, Guobirvagge og opp breen. Vi er usikre på om han drog hesten med seg helt til topps.

Lang post med mange bilder for å dokumentere turen for oss selv, så det er lov til å hoppe.

Vis full størrelse

24. juli 2019 kjørte vi forbi Elvegård med til sammen 2 mann og 140 hestekrefter i en kondemnert Honda. Vi kunne kjøre videre inn Skjomdalen til Fjellbu og deretter følge anleggsveg 3 mil oppover og innover fjellet heilt til demninga ved Båtsvatn som i dag er en del av Gautelisvatnet.

Vi hadde med oss ett telt og tilstrekkelig med mat, og begge startet med i overkant av 20 kg sekk. Inkludert i dette var litt ekstra sikkerhetsutstyr for selve toppen i form av vindsekk og brodder. Rabot brukte 6 dager til fjellfoten. Vårt mål var å komme oss tur retur toppen av Kebnekaise i løpet av 8-9 dager.

Dag 1: Framme ved demninga i enden av Gautelisvatnet og siste klargjøring av sekk før første delmål Gautelishyttene.

Tidligere erfaring med anleggsveger gjorde oss litt spente på vegen innover, men den var asfaltert og med autovern heile vegen opp den verste stigninga og videre var den av bedre standard enn mange fylkesveger vi har kjørt på

Dagen var preget av lavt skydekke, skodde og skoddeyr. Den siste ukas kjempevarme hadde ført til økt snysmelting og masse vann i elvene. Det var utfordrende å komme seg over og i allefall Ingeborg fylte skoene, tross kreative knytteteknikker.

Det var folk på Gautelishyttene så vi kom oss inn selv om vi hadde glemt hyttenøkkel. Siden alt av påkledning var vått eller fuktig var det godt å overnatte på hytte med gode tørkemuligheter.

Dagens etappe blei på ca 8 km og 240 høgdemeter. Litt lenger enn normert pga omveier rundt elvene

Dag 2 opprant med sol og shortsføre og vi forlot Gautelishyttene med godt mot.

20 varmegrader opprettholdt snøsmeltinga og stien fungerte flere steder som elv.

Vi nærmer oss brua ved Coarvejavri. Svenske fjell begynner å dukke opp i horisonten

Dette var turens skumleste bru - planker på wire med "rekkverk" i knehøyde. Men vi var takknemlige for at den var der. Alternativet var å svømme. Sideløpet til elva var så dyp at Ingeborg gikk over støvleskaftene - igjen

På tur over Kjølen. Grensa mot Sverige med grensevarde 259A til venstre. Framme på grensa blir det lunsj og en liten strekk i sola.

Vi fortsetter i retning Hukejaure

Stien videre var merket med varder, men det er ikke bare bare å bygge varder i et landskap der isen har laget varder overalt.

De svenske stimerkerne bruker i tillegg ei orangefarge som i slitt tilstand ser til forveksling ut som en vanlig type steinlav.

Reinsdyrene trakk opp på snøen i varmen.

Gammelbrua ved Gaerbiljavre har tydeligvis ikke tålt isen. Nybrua er mindre avansert og tydeligvis meir solid.

Etter 15 km og 400 høgdemeter kom vi fram til stikrysset der man kan gå videre til Hukejaurestugan. Ei flott gresslette med fine teltplasser - midt i skuterleden, Det vises ikke på bildet, men teltet står rett under en merkestake.

Dag 3: Nok en varm og solrik dag. Vi begynner å innse at vi har tatt med for lite solkrem. Dagen starter som vanlig med omelett (av heimetørkede egg) og bacon - frokost for helter!

Dagen starter i lett terreng, men blir totalt tyngre enn gårdagen med mye våt sti, steinur, gresstuer og dårlig sti.

Hvor er vi egentlig nå? Er det langt igjen?

Dagens vad. Vi var blitt advart om at det var knedypt, så her var det bare av med sko og bukser og på med crocs. Forfriskende med et lite fotbad!

Etter en lang og tung formiddag runder vi en sving i dalen og der åpenbarer det seg! Målet! Det forgjettede land! Kebnekaise! De neste kilometrene gikk med lette skritt og smil om munnen.

Kebnekaise med Nordtoppen til venstre og den bredekte Sørtoppen til høyre.

Rabot, den bråtthesten, gikk rett inn dalen vi ser, over breen (som han etterhvert fikk oppkalt etter seg) og rett til topps. Vi skal inn en sidedal lenger til høyre.

Askeladden tar en pust i bakken og skuer mot Soria Moria. Eller noe sånt.

Vi går nedover bakkene og kommer til den breie Tjäktjavagge der Kungsleden går.

Brua over Tjäktjajåkka bar litt meir preg av ingeniørkunst.

Det har vært en lang dag. På andre siden av elva venter en lang oppoverbakke før vi endelig er inne på Kungsleden. Vi følger denne et par km før vi finner oss en leirplass ved inngangen til Goubirvagge.

Straks meir folk i området, så kveldsbadet i bekken tas med instilling om at "dem får berre trekke auan tel seg".

18 km vandring har tatt oss fra eine sida av Sälka-fjeller til den andre.

Dag 4: Dette var planlagt som en hviledag, men siden det er vrient å beregne avstander på kart har vi fortsatt dryge 6 km før vi er der vi ønsker å være. Været er på sitt varmeste med over 25 grader, vindstille og sola midt i fjeset. Vi går etterhvert over til å ha pause hver km der man forsøker å finne et vinddrag og ellers bare sitte og teve.

Selve Kungsleden er passelig sundtrødd - bare storstein ligger igjen, så det er vondt å gå. Masse folk i begge retninger. De som er på vei nordover er merkbart lettere i steget,

Dagens mål er Singivagge som går innover til venstre. Stien begynner rett etter brua over Singijohka.

Det begynner fint med mosesti.

Og så blir det stein og ur og meir ur. Singibákti midt i bildet.

Rett før vannskillet og dalen der Durlings led starter har noen ryddet fleire fine teltplasser. Vi er framme og nå skal det hviles. Men vi er nødt til å ha skygge ellers ender vi som baconcrisp! Vindsekken rigges om til å bli solseil.

Og om ei stund blir det vafler.

Solnedgang allerede klokka 8. Leiren er ryddet, sekkene er pakket om til neste dags topptur og vi planlegger tidlig kveld og tidlig morra.

Dag 5: Vi hadde håpet at det ikke skulle bli like varmt som i går, men tjukk skodde var ikke heilt som ønsket. Vi tar det litt med ro på morgenen, men før kl 9 er vi på vei. Enten letter det etterhvert og vi kommer heilt fram, eller så blir vi nødt til å snu når det ikke er trygt lenger.

Noen klårholl viser seg innimellom og holder motet oppe.

Heile vegen går i steinur og vi manøvrerer fra varde til varde. Forsåvidt litt greit å ikke helt se hvor man skal så man ikke rekker å grue seg til det blir bratt.

Heldigvis får vi noen hvileskjær med vandring på snø.

Endelig begynner vi å gå litt oppover. Vi er litt fnisete over svenskenes versjon av trollkuken (i bakgrunnen). I ettertid skal det vise seg at det nok heller var stimerkeren som viste oss fingeren over at vi valgte feil og uhensiktsmessig rute oppover.

Skodda letter! Vi nærmer oss Kaffedalen og kommer snart inn på hovedleden fra Kebnekaise Fjellstasjon. Vi har vært på tur i snart 4 timer og det er på tide med litt mat.

Vi slipper å gå aleine og på dårlig merket sti lenger. Nå gjenstår 600 høydemeter i tildels løs steinur. Sol, men kjølende vind.

Så, til slutt, kommer man over en siste bakke og den snødekte toppen åpenbarer seg som en marengstopp. Rørende vakkert. Vi blir å klare det!

Av med storsekk og på med brodder. Heldigvis er det fortsatt snø over isen slik at det er greit å gå. Litt venting for å komme seg opp, men det er ikke noe problem. Som man kan se er det mange som velger så skli på rumpa ned av toppen.

Vi klarte det! En vennlig svenske tilbyr seg å ta toppfoto av oss. Veldig glad for at vi drasset med oss brodder.

Utsikt mot Sälka og dalen vi har trasket gjennom. Norske fjell i horisonten.

Utsikt mot Nordtoppen. Økt nedsmelting av toppbreen gjør at den i 2018 blei høyere enn Sørtoppen og i år leder den med 1 meter. Dit kommer man seg dog ikke uten isøks og stegjern.

Nede på snøen under toppen kunne vi i enkelte vindkast oppnå mobildekning for første gang siden Skjomen. Vi nytter høvet til å sjekke om alt er vel heime og å betale ei viktig regning som holdt på å forfalle.

Etter mat og kaffe ved toppen setter vi nesen nedover igjen. Her ser man Kaffedalen og stien som går beint opp fjellet Vierranvarre. Etter 600 meter nedstigning må stakkarne som skal til Fjellstasjonen klatre opp her.

Vi svinger lykkelige ut til høyre.

Så det var sånn dalen så ut! Vi kan se våre egne fotspor litt i sikk og sakk over snøflekkene. Vi finner også en mye bedre vei ned til dalen.

Godt å kvile på snø. Enkelte av oss rekker å bli mektig lei av løsur og vippesteiner før vi kommer ned.

Alt i alt bød dagen på 20 km og rundt 1100 høgdemeter.

Dag 6: Mennesket lever ikke på grøt aleine, men også på klappekaka.

Ferdig melblanding til scones fungerte flott som frokostavveksling et par dager.

Lettere sekker, kjøligere vær og vind i ryggen. No skal vi heimover. Sälka midt i mot.

Dagens lunsj ved bredden av Tjäktjajohka. Vi var usikre på hvor langt vi skulle forsøke å gå i dag etter gårdagens strabaser, men blir enige om å ta noen flere motbakker før vi tar kveld.

I dag har Kebnekaise tatt skykalotten på. Vi har hatt maksimal hell med været!

Etter et par km er det slutt på kreftene og vi finner oss teltplass i ei blomstereng. Sur vind gjør at enkelte velger å nyte ettermiddagskaffen i forteltet.

Etterhvert flytter fleire inn og det blir mulighet for en liten ettermiddagsstrekk.

Dag 7: Fortsatt sol, men sur vind som gjør at jakken beholdes på storparten av tida. Snøsmeltinga har avtatt og vannmengden i elver og terreng har minket betraktelig. Vi syns likevel det var greiest med Crocs-vading i dag også.

Kjærlighet er: Når han fyller vannflaska di, selv om han også har over 20 kg på ryggen.

Vi hadde egentlig tenkt å gjenbruke dem fine teltplassen fra dag 2, men det var såpass tidlig på ettermiddagen at vi fortsatte til brua ved Gaerbiljavre.

Straks mat! Thermacell hjelper å holde mygga på avstand.

En god soldat sover når han kan.

Dag 8: Noen av oss var oppe og tok morgenbad klokka 0600. Heldigvis tok han til vett og kom og la seg igjen etterpå.

Sälka begynner å minske i det fjerne.

Vi er straks tilbake i Norge igjen!

Ivrig fjellbjørk har inngått symbiose med en stein.

Det begynner å tynnes i matlagrene, men vi sliter ikke vondt. Dagens lunsj er nudler og scones-rester etter frokost.

Stille meditasjon

Vi gadd ikke å gå ned til Gautelishyttene på returen. I stedet gikk vi oppover i terrenget til et par småvann som ligger rett overfor hytta. Det var tildels is på vannet, men kveldsbadet blei gjennomført likevel.

Dag 9: Klokka er 08:45. Eg vil heim!

Sånn ser altså Gautelisvatnen ut i finvær. Sol, men kjølig vind i dag også. Elvene hadde minket betraktelig, men vi måtte fortsatt jobbe litt for å komme over.

Framme ved demninga igjen! 5 kg lettere sekk på Ingeborg og 6,5 kg lettere på Terje.

Nå gleder vi oss til hamburger i Narvik! Og Internett.

Takk for turen!